Der Lyngskroa ligger no, var det en gang en skole, Oteren skole. Det var den gangen det var unger i bygda. Mange unger. Men meir om det en annen gang.

No skal det handle om Kattegropa. For det var der en stor del av alle ungene som var elever ved Oteren skole samla seg etter skoletid om vinteren. Og alle hadde ski. For i Kattegropa var det sånn at du kunne renne ned i gropa, og så nesten heilt  opp på den andre sida. Full fart i motbakke også!

Det var her vi lekte sisten. Med ski på beina alle i hop. 

Lys? Neida, det trengtes ikke. For er du ute lenge når det er mørkt, så aktiviseres de synsnervene i øyet som kalles staver. Og da ser du godt, sjøl om det er ganske mørkt.

Her, i Kattegropa, kunne det være svart med glade unger på ettermiddagen. Unger i aktiv lek, med høgt lydnivå. Det var liv og røre! Og snyen var hardtrakka etter all aktiviteten.

Men hver dag slutta leken brått på et bestemt tidspunkt. Det var når bussen kom fra Tromsø, og stoppa på vegen like ovafor. En rød og kvit buss. Skibotnbussen kalte vi den bare. TIRB sin rutebuss som hver dag trafikerte strekninga Skibotn-Tromsø.

Ut av huset sitt like ovafor vegen kom Hanslarsa med bestemte skritt når bussen kom. Gikk mot den ventende bussen, og returnerte opp mot huset med en striesekk på ryggen. Det var posten som kom. Hanslarsa var såkalt poståpner på Oteren, og hadde «postkontoret» i sitt private hus. Hver dag kom det post og aviser med bussen på ettermiddagen. Det kunne være sånn rundt fem-seks.

Og alle ungene, gutter som jenter, hasta etter Hanslarsa, og storma inn på kjøkkenet med beksømskoene på. Hanslarsa hadde forsvunnet inn på et rom ved sida av kjøkkenet. Men på kjøkkenet sysla som regel Laura, Hanslarsa si kone, med et eller anna gjøremål.

Vi ungene benka oss på stoler og benker. Og venta. Venta på at Hanslarsa skulle dukke opp igjen. Og så gikk døra til postkontoret endelig opp. Ut kom Hanslarsa med en stabel av post på armen. Blåste litt i barten, barten som han ikke hadde, men likevel pleide å blåse i, og satte i gang med utdelinga. Øverst på hver avis hadde han med blyant skrevet navnet på abonnenten. Etter hvert som de hadde fått sin post, forsvant ungene ut døra. Heim med posten. Eg var som oftest sist i køen. Mens de andre fikk bare én avis, fikk eg en heil bunke, den eine inni den andre. På den ytterste stod det Hagbart, navnet til pappaen min. Men inni lå det flere: Hauge, Åsgård, Roland, Føynum, Joakim og Strand. Det var nemlig ikke unger i de nevnte husene som pleide å være i Kattegropa. Og sia de alle lå på min heimveg, var det visst greit at eg stakk innom med avisan i alle disse husan. Det syntes iallfall Hanslarsa. Og eg turte ikke protestere. Så då blei det sånn. Hver dag. 

Hanslarsa og Laura blei nok lei av å ha det på den måten. Så de bygde et lite posthus like neafor vegen. Det fungerte i mange år og blei også utvida en gang. Men då Helsehuset blei utvida og blei kalt helsesenter, fikk Posten kontor der, med en fast ansatt. Og no blei posten kjørt ut herfra med postbud. Det var framskrittet som hadde kommet.

Det fungerte også i mange år. Heilt til Posten syntes det blei for dyrt, og etablerte det som i dag kalles Post i Butikk. Postkontoret blei lagt ned, og delte skjebne med hundrevis av andre postkontor over heile landet.

Men postnummeret eksisterer den dag i dag – 9046.

Det gjør også Kattegropa. Men aktiviteten der har stilna. Det er fleire tiår sia unger har lekt der på ski. Ungene er borte. Borte.

PS: For de fleste i bygda var han bare Hanslarsa. Vi unger var lykkelig uvitende om at han egentlig het Hans Larsen. Ikke rart, for det rette navnet blei visst bare brukt ved høytidelige anledninger.

Leo kom til gårds cirka to måneder gammel. Han blei født I Kapteinvegen i Tromsø av mor Frøya. Faren er Zapffe, om hører tel her på gården. Kullsøster Gyda kom et halvt år seinere, og har funnet seg vel til rette. Ho går no som hovedleder i spannet mitt sammen med Lerke, som kom hit fra Målselv i mars i år. Begge er flotte kommandoledere som elsker fart.

Leo er kastrert, og kraftig som ei løve. Noe som jo står godt tel navnet.

Nu går alt så meget bedre. Det skal Kåre Willoch ha sagt. Ifølge statistikken har vi fått to prosent økt  kjøpekraft. No kan vi kjøpe enda mer. Vi ligger på kjøpetoppen i Europa. Visstnok bare slått av Luxembourg.

No kan vi gjøre noe med det. Kjøpe, kjøpe! Utenlandsreiser. Til Syden! Større fjernsyn, elbil, bobil, Tesla, snøskuter. Ka som helst. Vi kan ta søndagsturen i kjøpesenteret. Været har jo blitt så ekstremt uansett. Heim med handleposer, handleposer fulle av lykke. 

Alt har blitt så bra. Fjoråret var det varmeste som er målt sia målingan starta. Turistene strømmer til heile året. Antallet direkteruter til og fra utlandet er rekordstort. Og øker. Forsvaret skal visst bli dobbelt så stort, og oppdrettsnæringa fem ganger så stor. Det er ikke til å tru!

Som ikke det var nok, kommer verdens overforbruksdag stadig tidligere. I 2024 kom den visst 12. april. Da hadde vi brukt våres del av ressursene som skulle vare heile året. 

Effektivt. 

Men med økt kjøpekraft kan det bli enda bedre.

Til og med nyhetene i aviser og fjernsyn har blitt bedre. Mer spennende. Det handler om ekstremvær og flom, skogbranner og sykloner, krig og folkemord. Virkeligheta overgår fantasien.

For å avslutte med Willoch. Høyrepolitikeren var ansett for å være en klok mann. Iallfall på sine eldre dager. Han sa også dette: 

«Jeg vil spørre deg: Tror du at huset ditt vil brenne? Svaret er nei. Men du tegner jo brannforsikring? Ja, selvfølgelig. Sånn er det også med klimapolitikk. Er det risiko for at mennesket påvirker klima, så er den risikoen så fatal at vi er nødt til å gjøre hva vi kan».

Og det er jo akkurat det vi gjør, er det ikke?

Den var ikke firkanta. Ikke rund. Den var ikke oval heller. Den var noe midt i mellom. Runde hjørner, med sider som var litt runda utover, både kortsidene og langsidene. Den kunne være omtrent 8 centimeter brei, og kanskje 12 centimeter lang. Den var laga av papp med voks på innsida. 

Det er tobakkseska slik eg husker den fra ten-åran.

Søskenbarnet mitt var tre år eldre enn meg. Han hadde begynt å røyke, smugrøyke. Langgaards Blå strek. Det var beundringsverdig.

Han hadde rommet sitt på loftet, og der pleide han å stå å røyke i åpent vindu.

Så var det en dag på vårparten. Det kunne ha vært i april. Det var mildvær, og det hadde regna ganske mye. Snøen var kram.

Den dagen skulle vi kløyve ved for vår felles bestemor. Utafor vedskjåen lå en ganske stor haug med kubber, og vi gikk i gang med hver vår øks og hver vår hoggestabbe. Vi blei slitne, og måtte ta en pause. Søskenbarnet mitt dro fram tobakkseska. Eg trur han hadde den innafor genseren. Åpna lokket, fiska fram den lille pakken med sigarettpapir, la en passe mengde tobakk i det tynne papiret, og rulla at og fram. Etter noen att-og-fram-bevegelser, løfta hans rullingsen til munnen, og slikka på limkanten. Han hadde gjort det før. Her var det ingen nøling. Alt gikk som smurt. Med en strykende bevegelse blei innholdet forsegla i papiret. Med tre fingre blei rullingen plassert i munnvika. Ikke helt, men nesten. Så fram med fyrstikkene. Ritsj! Flammen mot enden på sigaretten, og et sugende drag som fikk det til å gløde.  Innpust, og røyken ned i lungene. Ah!

For et rituale! Eg var full av beundring.

Eg måtte ha hjelp med min rullings. All begynnelse er vanskelig. Å røyke var slett ikke noe eg hadde tenkt å prøve. Men han hadde spurt om eg ville ha en røyk. 

Kunne man nekte da? Det skulle ikke mer en et par drag av sigaretten før veggene i vedskjåen begynte å bevege seg. Rundt og rundt. Og akkurat da ropte bestemora vår: Kom og spis!

Eg traff døråpninga i skjåen. Men bare såvidt. Utafor seilte verden rundt meg. Bestemorhuset likeså. Utfor inngangsdøra hadde mildværet laga en stor dam av regn- og smeltevann. Det var så langt eg kom før magen vrengte seg. En foss av sure matrester ville opp og ut. Ut, og oppi vanndammen. Først én bølge. Så én til. Slik fortsatte det til det var tomt. Helt tomt! Det føltes som sjølve magesekken ville ut. Eg så halvfordøyde matrester duppe i vanndammen.  

Inne på kjøkkenbordet venta maten bestemor hadde laga til oss. Det gikk fremdeles rundt for meg. Og kvalmen ville ingen ende ta.

Eg husker ikke hva som videre skjedde. Eg trur iallfall ikke eg tok for meg av maten.

Lærte man av den hendelsen? Absolutt ikke!

Nå skal du høre!

Det var noen år senere. To, kanskje tre. Vi var noen kamerater som dreiv på ski i hoppbakken. På den tida gjaldt det å sette bakkerekord. I unnarennet, eller nedslaget som vi kalte det, sto det pinner som markerte hvor langt vi hadde hoppa. Hver deltaker hadde sin lett igjenkjennelige pinne. Full aktivitet!

Nei, vi satt ikke inn og glodde på en skjerm, vi unger på den tida. 

Skjønt unger – vi begynte jo å nærme oss konfirmasjonsalder. Konfirmasjon, det var da man blei betrakta som voksen, på den tida.

Og til voksenlivet hørte røyken. Foreldrene våre, de flest av dem iallfall, gikk foran med et «godt» eksempel. De røkte nesten alle sammen. 

Eg hadde kjøpt meg en 10-pakning Frisco. Den hadde eg i lomma i vindjakka, som var et populært klesplagg på den tida. Det var ikke goretex i den, nei! Men vindtett var den, iallfall nesten.

Nå skulle vi ha oss en pause. Vi trakk bakom gammelhuset på gården der vi lekte. Familien hadde nettopp bygd nytt hus, og det gamle hadde fått stå, inntil videre. Her kunne ikke noen voksne se at vi stod og røkte. Også Frisco! Det faktisk osa friskhet og sunnhet av pakken. Det var rette sorten for oss friske og sunne skigutter!

Alle fikk smake på røyken, som gikk fra hånd til hånd. Fra munn til munn. 

Det blei ikke meir skihopping den dagen. Eg begynte å føle meg så rar i magen, og beina var liksom ikke til å stole på lenger.

Før eg sjøl visst ordet av det, var eg på tur heim. I full fart. Iallfall så fort eg klarte. For bakkene var lunefulle, og ville ikke holde seg i ro. Furutrærne på hver side av løypa flytta på seg, og stod plutselig i vegen. Aldri før har heimvegen vært så lang. 

Det er ikke så mye eg husker av den. Men eg husker at eg kom meg inn på kjøkkenet heime, og sjokkerte mora mi.

-Ka!?? Du er jo heilt grå i ansiktet! Ka har skjedd? utbrøt ho. Eg husker ikke om eg svarte ho. Hadde nok med å finne soveromsdøra, kasta meg ned på senga. Nå kommer døden snart, tenkte eg, og holdt øye med døra.

Den kom ikke. Etter noen timer, uvisst kor mange, våkna eg. Og levde!

Det hører med til historia at eg måtte passere 30 for å bli voksen nok til å si nei til tobakken. Så lang tid tok det!