
Den var ikke firkanta. Ikke rund. Den var ikke oval heller. Den var noe midt i mellom. Runde hjørner, med sider som var litt runda utover, både kortsidene og langsidene. Den kunne være omtrent 8 centimeter brei, og kanskje 12 centimeter lang. Den var laga av papp med voks på innsida.
Det er tobakkseska slik eg husker den fra ten-åran.
Søskenbarnet mitt var tre år eldre enn meg. Han hadde begynt å røyke, smugrøyke. Langgaards Blå strek. Det var beundringsverdig.
Han hadde rommet sitt på loftet, og der pleide han å stå å røyke i åpent vindu.
Så var det en dag på vårparten. Det kunne ha vært i april. Det var mildvær, og det hadde regna ganske mye. Snøen var kram.
Den dagen skulle vi kløyve ved for vår felles bestemor. Utafor vedskjåen lå en ganske stor haug med kubber, og vi gikk i gang med hver vår øks og hver vår hoggestabbe. Vi blei slitne, og måtte ta en pause. Søskenbarnet mitt dro fram tobakkseska. Eg trur han hadde den innafor genseren. Åpna lokket, fiska fram den lille pakken med sigarettpapir, la en passe mengde tobakk i det tynne papiret, og rulla at og fram. Etter noen att-og-fram-bevegelser, løfta hans rullingsen til munnen, og slikka på limkanten. Han hadde gjort det før. Her var det ingen nøling. Alt gikk som smurt. Med en strykende bevegelse blei innholdet forsegla i papiret. Med tre fingre blei rullingen plassert i munnvika. Ikke helt, men nesten. Så fram med fyrstikkene. Ritsj! Flammen mot enden på sigaretten, og et sugende drag som fikk det til å gløde. Innpust, og røyken ned i lungene. Ah!
For et rituale! Eg var full av beundring.
Eg måtte ha hjelp med min rullings. All begynnelse er vanskelig. Å røyke var slett ikke noe eg hadde tenkt å prøve. Men han hadde spurt om eg ville ha en røyk.
Kunne man nekte da? Det skulle ikke mer en et par drag av sigaretten før veggene i vedskjåen begynte å bevege seg. Rundt og rundt. Og akkurat da ropte bestemora vår: Kom og spis!
Eg traff døråpninga i skjåen. Men bare såvidt. Utafor seilte verden rundt meg. Bestemorhuset likeså. Utfor inngangsdøra hadde mildværet laga en stor dam av regn- og smeltevann. Det var så langt eg kom før magen vrengte seg. En foss av sure matrester ville opp og ut. Ut, og oppi vanndammen. Først én bølge. Så én til. Slik fortsatte det til det var tomt. Helt tomt! Det føltes som sjølve magesekken ville ut. Eg så halvfordøyde matrester duppe i vanndammen.
Inne på kjøkkenbordet venta maten bestemor hadde laga til oss. Det gikk fremdeles rundt for meg. Og kvalmen ville ingen ende ta.
Eg husker ikke hva som videre skjedde. Eg trur iallfall ikke eg tok for meg av maten.
Lærte man av den hendelsen? Absolutt ikke!

Nå skal du høre!
Det var noen år senere. To, kanskje tre. Vi var noen kamerater som dreiv på ski i hoppbakken. På den tida gjaldt det å sette bakkerekord. I unnarennet, eller nedslaget som vi kalte det, sto det pinner som markerte hvor langt vi hadde hoppa. Hver deltaker hadde sin lett igjenkjennelige pinne. Full aktivitet!
Nei, vi satt ikke inn og glodde på en skjerm, vi unger på den tida.
Skjønt unger – vi begynte jo å nærme oss konfirmasjonsalder. Konfirmasjon, det var da man blei betrakta som voksen, på den tida.
Og til voksenlivet hørte røyken. Foreldrene våre, de flest av dem iallfall, gikk foran med et «godt» eksempel. De røkte nesten alle sammen.
Eg hadde kjøpt meg en 10-pakning Frisco. Den hadde eg i lomma i vindjakka, som var et populært klesplagg på den tida. Det var ikke goretex i den, nei! Men vindtett var den, iallfall nesten.
Nå skulle vi ha oss en pause. Vi trakk bakom gammelhuset på gården der vi lekte. Familien hadde nettopp bygd nytt hus, og det gamle hadde fått stå, inntil videre. Her kunne ikke noen voksne se at vi stod og røkte. Også Frisco! Det faktisk osa friskhet og sunnhet av pakken. Det var rette sorten for oss friske og sunne skigutter!
Alle fikk smake på røyken, som gikk fra hånd til hånd. Fra munn til munn.
Det blei ikke meir skihopping den dagen. Eg begynte å føle meg så rar i magen, og beina var liksom ikke til å stole på lenger.
Før eg sjøl visst ordet av det, var eg på tur heim. I full fart. Iallfall så fort eg klarte. For bakkene var lunefulle, og ville ikke holde seg i ro. Furutrærne på hver side av løypa flytta på seg, og stod plutselig i vegen. Aldri før har heimvegen vært så lang.
Det er ikke så mye eg husker av den. Men eg husker at eg kom meg inn på kjøkkenet heime, og sjokkerte mora mi.
-Ka!?? Du er jo heilt grå i ansiktet! Ka har skjedd? utbrøt ho. Eg husker ikke om eg svarte ho. Hadde nok med å finne soveromsdøra, kasta meg ned på senga. Nå kommer døden snart, tenkte eg, og holdt øye med døra.
Den kom ikke. Etter noen timer, uvisst kor mange, våkna eg. Og levde!
Det hører med til historia at eg måtte passere 30 for å bli voksen nok til å si nei til tobakken. Så lang tid tok det!